lørdag 28. november 2009

Mentalt forfall

Alkymist.
Smak på ordet.
Si det høyt!
Kjenn hvordan bokstavene leker med leppene og tungen din.
Herlig.

En dyktig forfatter eller skribent er vår tids alkymister; ord har ingen verdi før sammenhengen gir en mening og leseren blir berørt på et eller annet vis.
En god forfatter skaper gull av blekk.
Fra jeg var liten har jeg elsket ordet alkymist.
I dag er ordet ”mitt” hypet i filler. ”Alle” snakker om Paulo Coelhos bok Alkymisten, og anser det som fullstendig usannsynlig at noen kan ha lagt merke til dette ordet før Märtha brakte det med seg til alteret.

Dette smerter meg.

Ikke fordi jeg ikke liker Coelho eller Märtha, men fordi det gir et signal om at intet har verdi før media lager et nummer av det.
Coelhos bok er god. Han er en dyktig forfatter.
MEN! Hvorvidt man bør forgude hans forfatterskap som sjelsettende; se derom BØR de lærde strides.
Det mest positive med hans verk, slik jeg ser det, er at han evner å videreføre de virkelig store forfatternes gave; å skrive en god historie med få ord. Han kunne brukt syv hundre sider, men valgte heldigvis å la være. Allikevel kan jeg ikke fri meg fra at endel av hans betraktninger blir litt lettvinte og grunne, ikke slik som endel av våre mest kritikerroste forfattere på midten av forrige århundre gjorde det.
”Hva er dette for en latterlig påstand?”
Jo, det skal jeg enkelt forklare; Coelho, og mange av hans samtidige gjør det for LETT for sin leser. Om det er forfatterne selv, eller kapitalfokuserte redaktører som setter denne standaren kan jeg ikke uttale meg om, men realiteten er at vi i vårt fastfood, -read, -watch og –listen samfunn ikke lenger evner å prissette den gode frie tanken. Den provokative formidling som setter krav til mottakerens sanse- og begrepsapparat. ”Sult” kan gjøre sin leser fysisk kvalm og sulten. Filmen ”Stalingrad” kan få folk til å pakke seg inn i ulltepper på en varm sommerdag. Mottakeren blir sterkt utfordret, og intet leveres gratis. Du SKAL sitte og kjenne verket på kroppen.
Da er vi tilbake til Coelhos Märtavrider. De ”sjelsettende” vendingene serveres for lett. Som et postfilosofisk Hotel Cæsarmanifest.
Misforstå meg rett; jeg er ingen forkjemper for ”høykultur” og distansering mellom forskjellige lag, men jeg utfordrer forfattere av i dag til å kreve litt av sine lesere.
Men de GJØR det, sier kanskje du... Og du har helt rett.
Problemet er at det synes som om det skal være en konkurranse i hvem som kan få gitt ut den tykkeste boken! Utfordringen til leseren er å orke hele boken.
Er en bok BEDRE fordi den er tykkere?
Dette spørsmålet dukker stadig opp i mitt sinn, når jeg ser over min bokvegg.
Gamle, fabelaktige verk står side om side med de mer moderne. De nye er tykke.
De er fulle av ord. Mange ord.
De gamle er som regel tynne. Færre ord, større historier.
To av mine absolutte favoritter, som leses igjen og igjen er Isac Asimovs ”Naken sol” og Herman Hesses ”Demian”. De er begge på under to hundre sider, men sier mer enn de fleste moderne mursteiner på fem-seks hundre sider.

Hvordan?

Både Hesse og Asimov antyder og forutsetter. Antydninger som krever at leseren følger flere linjer av tankespill underveis i boken, og forutsetninger om at du aksepterer rammene som er satt for historien, uten å måtte serveres disse med teskje.
På dette tidspunktet i min tirade, må jeg legge til at noen verk TRENGER mange sider, rett og slett fordi historien i seg selv er så omfattende.
Innen fantasy og science fiction er dette svært fremtredene. Allikevel er det intet must! ”Naken Sol” er et godt eksempel innen science fiction.
Terry Pratchetts ”Pyramidene” et annet innen fantasy; skulle Pratchett forklart i detalj enhver merkelig ting som dukker opp i nitidige detaljer ville alle bøkene hans vært på tusen sider.
De er ikke det. For han forklarer ikke.
Som Hesse og Asimov utfordrer han leserens evne til aksept, og setter selve historien i sentrum. Skildringer er til for å utfylle og hjelpe leseren til å ”se” forfatterens visjon, ikke trykke hver liten detalj inn med en altfor stor spade.

Les et eventyr fra Asbjørnsen og Moe.
Les det, og sett deg selv tilbake til din barndom.
Dengang da du uten reservasjoner godtok rammene rundt historien, at det fantes troll, hekser og snakkende dyr, og den spennende fortellingen du ble servert var det viktigste. Eventyrene er ikke på hundrevis av sider, men de er spennende, utfordrene og givende.

Alkymi...

Skape gull. Et gammel ordtak sier at tale er sølv, tie er gull.
Jeg gir dagens forfattere en sølvmedalje for sin ordflom.
De riktige dyktige trenger ingen medalje. De lager gull selv.
De er alkymister.

De er herre over ordet...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar